Jeg sitter her og «ser» hvor oppfinnsom vi mennesker
egentlig er når det gjelder å nære seg. Jeg ser at det meste faktisk handler om
å nære seg.
Hvis du har et veldig behov for å hjelpe andre, og nå vet
jeg at jeg tråkker på «mange» tær, men jeg vet at det må bli sagt. Hvis behovet
for å hjelpe er veldig sterkt til stede, så handler det om å nære seg. For
eksempel så får man næring ved å vise andre hvor «snill» man er. Dette er en av
de mere skulte måtene å nære seg på. De som ikke er så lett å avsløre for de
fleste. Og dette er også noe vi mennesker har blitt «lært» opp til at slik er
det å være et «bra» menneske. Vi er blitt lært opp til at jo mere vi er der for
alle de andre jo bedre menneske er vi. Men er det egentlig slik det er? For når
vi begynner å plukke det fra hverandre, så er det kanskje et helt annet bilde
som dukker frem. Spørsmålet er vel bare; er vi klar for å begynne å plukke det
fra hverandre.
Jeg har mange ganger opplevd å bli eitrende sint ja nesten
rasende hvis andre mennesker syntes synd på meg. Jeg opplevde det som et overgrep.
I dag forstår jeg godt hvorfor jeg følte det slik… ja fordi dette med å synes
synd på andre også er en måte å nære seg på. Også dette en veldig skult og en veldig
vanlig metode og veldig akseptert metode. Vi er blitt «lært» opp til at det å
synes synd på andre er «bra». Hva om vi plukker det også fra hverandre, hva ser
vi da? Er det egentlig noen grunn til å synes synd på andre mennesker? Kun de
som nå er i ferd med å våkne opp vil forstå hva jeg mener. Dere andre vil
kanskje føle sinne eller tenke at ; hun der må jo være steike hakke gal.
Og så er det de virkelige «synlige» måtene å nære seg på. Mobbing
av andre. Nå kommer jeg antagelig inn på de metodene som også de «sovende» kan
forstå. Hvis et menneske føler seg mindreverdig, så vil det gjerne finne en
måte å heve seg opp på og da må det på en eller annen måte nære seg. Og det å
mobbe eller plage andre mennesker er en velbrukt metode. Også her er det både
synlige og mere usynlige måter å gjøre dette på. Og dette kan begynne allerede
hos små barn.
Og vi har de mere alvorlige tilfeller som seksuelle overgrep.
Vi har drap, osv.
Vi nærer oss når vi har et «behov» for å gå på facebook, når
vi har et «behov» for å få i gang en diskusjon, når vi har «behov» for å stadig
besøke folk… ja uansett når vi føler et «behov» for noe, så handler det om å
nære seg. Og om du er bevisst nok så kan du merke når dette «behovet» melder
sin ankomst, og om du da setter deg ned sammen med deg selv istedenfor å sette
det ut i handling, så kan du få kontakt med denne følelsen… med dette «behovet».
Jeg for min del opplevdes det nærmest som en form for abstinens… og jeg husker
at jeg tenkte for meg selv at jøss… slik må jo en narkoman ha det når han/hun
skal slutte med stoff. For det var et enormt «sug» som kom, og jeg skjønte at
dette skal det noe til for å klare å stå imot.
Etter hvert har jeg fått en følelse av at så lenge vi
befinner oss i 3D, i Matrix som mange kaller det, så har vi behov for en eller
annen form for næring. Men etter hvert som vi blir klar over vårt eget behov
for nærig og hva dette «egentlig» er… jo mer «bevisst» vi blir omkring dette,
jo mindre blir dette behovet.
Jeg har tidligere skrevet om at jeg for en liten stund gikk
helt ut av 3D/Matrix og følte meg helt «fri» og hvor jeg opplevde at jeg var
frakobla absolutt alt av «behov». Det fantes ingen behov for å nære meg og jeg
visste at det var heller ingen andre som kunne «nære» seg på meg. Jeg tror at
det er dette som er å sette seg selv fullstendig FRI. For i løpet av den stunden
dette varte så opplevde jeg meg selv som totalt «fri».
Og jeg vet at jeg da også er fullstendig uinteressant for
andre mennesker fordi de rett og slett ikke får noen næring.
Er jeg da alene?
Det jeg så og følte var at jeg har meg selv… og jeg har alt
jeg trenger i meg selv.
Og det er da vi kan virkelig elske helt «ubetinga»… for da
er det ingen «behov» tilstede.
Da elsker vi med en total aksept for oss selv og vi elsker
andre med en total aksept for den de er.
NB!
Om du skulle oppdage at du driver å «nærer» deg, så husk å ikke fordømme deg
selv for det. Det holder om du ser det og aksepterer det og sier; det er ok…
det er greit… for det er da du virkelig begynner å elske deg selv. Det er da du
begynner å ha aksept med deg selv. Og litt etter litt vil det bare forsvinne.
Alt det vi er villig til å se vil forsvinne og litt etter litt vil vi komme mer
og mer i balanse og mer og mer i harmoni med oss selv. Vi må bare være «villig»
til å SE/bli bevisst.
Det er det hele.