"Behov" for Næring...

De siste par dagene har jeg følt på en kraftig energi som har kommet og gått i kroppen. Og det har vært øyeblikk hvor denne energien har føltes som et voldsomt sinne. Det har kommet i bølger og har nesten slått meg helt ut.

I dag føltes det som om noe slapp og jeg så hva som nå var klart til å forløses. Det var et behov for å fordømme og det var et behov for å ha rett.

Jeg satt å lytta til noe i går kveld og ble var en person jeg reagerte på. Han tok så mye plass og når han snakka, så virka det som om det han sa var den eneste sannheten som var riktig. Jeg observerte at jeg selv fordømte han for dette, men jeg la også merke til en ting til, og det var at energien til denne personen etter hvert forandret seg og at min egen fordømmelse forsvant.

Da jeg våknet nå i dag skjønte jeg at det var jo meg selv jeg hadde sittet å «sett» på, og i det samme jeg skjønner dette så kunne jeg føle hvordan det på en måte «løsnet» langt inne i margen. Det føltes som om noe løsnet helt inn i ryggmargen. Og plutselig skjønner jeg hvorfor jeg har følt dette veldige sinnet som har kommet og gått disse siste par dagene.

Det er denne fordømmelsen som nå er klar for å slippe taket og dette «behovet» for å ha rett, «behovet» for å diskutere, «behovet for å belære. For selv om jeg har gjort så godt jeg kunne for å fortrenge det og skjule det, noe som ikke alltid har latt seg gjøre, så har det ligget der å ulmet. Det har på en måte ligget der å ventet på en mulighet til å få stikke seg frem for å få litt «næring» og når behovet for «næring» har blitt for stort, så har det funnet en anledning til å nære seg.

Og akkurat nå sitter jeg og kjenner på en sånn dyp takknemlighet over å kunne forløse dette nå.

Tenk enda et steg nærmere meg selv…