søndag 5. februar 2017

Æ Kjenne at æ må Forlate dæ...




æ må folate dæ...

for dit æ skal kan ikkje du bli med.

For det e jo bare æ som kan bli med inn til mæ sjøl.



Å Lytte til "Sannheten"…



Når æ nå snakker om sannheten, så snakker æ ikke om den ytre sannheten som egentlig ikke er noen sannhet… æ snakker om den indre sannheten. Æ snakker om følelsen som æ kjenne inni mæ… om den følelsen som forteller mæ om hva som er rett for mæ… og bare mæ.

For det e jo nettopp den som e den "egentlige" sannheten… den virkelige sannheten… og det e bare det som e sant. Resten e jo bare en historie… det som utspiller seg i det ytre e jo bare en historie. Det e ikke det som e det virkelige… det ytre e kun en historie…

Så for å finne den egentlige sannheten må vi bak det ytre…  vi må gjennom… for bare der finner vi den egentlige sannheten…


Og æ ser at min sannhet e bare min… og din sannhet blir bare din… 



lørdag 9. april 2016

"Jeg Er Den Jeg Er"


Mange ganger har jeg spurt meg selv; hva betyr egentlig denne setningen " I Am That I Am" - Jeg Er Den Jeg Er. For selv om jeg alltid har signert denne bloggen med enten Jeg Er den Jeg Er eller Jeg Er, så har jeg også visst at egentlig så skjønte jeg ikke disse ordene fullt ut. Det var bare ord oppi mitt hode.

I den senere tid... jeg vet ikke helt hvor lenge, men i en tid nå så har jeg mer og mer opplevd denne "væren" og plutselig nå når jeg våknet i dag, så skjønte jeg det. At hver gang jeg er i denne "væren" så er jeg i mitt "Jeg Er Den Jeg Er" for da står jeg ikke lenger på utsiden av meg selv, men jeg Er Meg Selv, jeg er i "Mitt Selv". Og når jeg ikke er i denne "væren" så står jeg på utsiden og "ser" på meg selv. Det er kun når jeg er i denne "væren" at jeg virkelig, virkelig kan Være Den Jeg Virkelig Er, og det er også kun da at "Jeg" er "Virkelig". Når jeg ikke er i denne "Væren" føler jeg at jeg er materie mer enn jeg er Meg Selv. Jeg føler i hvor stor grad jeg da blir knyttet opp imot det "materielle". Og så snart jeg er i denne "Væren" igjen så er jeg ute av det materielle og inne i en total "Væren" og da har det materielle ingen betydning, det er ikke viktig lenger. Det er bare noe som er der og noe jeg vet kommer når jeg har bruk for det. Og jeg "ser"/føler at jo mer jeg bare er i denne "væren" jo enklere er det også å være i det fysiske. Jo mer jeg slipper "kontrollen" og bare "Er", jo enklere "flyter" alt.

Fortsatt popper jeg ut og inn, men jeg har forstått noe viktig og jeg vet i meg selv at denne delen av min reise var svært viktig for meg å "se" og forstå. Jeg føler at jeg er veldig takknemlig for å ha klart å se dette.

I april 2009, altså for ganske nøyaktig sju år siden, jeg husker ikke datoen men jeg husker dagen som om den var i går. Og jeg husker at det var fint vær slik som nå og jeg satt ute i morgensolen med kaffekoppen, og jeg tenkte med meg selv at - jeg vil se hvert eneste steg jeg tar på denne reisen, hvert eneste steg vil jeg se slik at jeg virkelig "forstår" hva dette faktisk handler om.

Jeg skal være så ærlig at jeg har mange ganger sagt til meg selv at - jeg mente det ikke så bokstavelig, jeg trenger virkelig ikke se hvert "minste" steg jeg tar, for mange ganger har det føltes slik. Men i dag er jeg dypt takknemlig for at jeg tok det valget jeg tok. Kanskje hadde det blitt slik uansett, jeg vet ikke. Jeg vet bare at jeg selv føler at "min reise" innover i meg selv har vært og er fortsatt helt fantastisk og jeg ville ikke ha vært den foruten.

Endelig føler jeg at jeg virkelig kan si

Jeg Er Den Jeg Er

I Am That I Am 





and so It Is





onsdag 25. november 2015

"Behov" for Næring...

De siste par dagene har jeg følt på en kraftig energi som har kommet og gått i kroppen. Og det har vært øyeblikk hvor denne energien har føltes som et voldsomt sinne. Det har kommet i bølger og har nesten slått meg helt ut.

I dag føltes det som om noe slapp og jeg så hva som nå var klart til å forløses. Det var et behov for å fordømme og det var et behov for å ha rett.

Jeg satt å lytta til noe i går kveld og ble var en person jeg reagerte på. Han tok så mye plass og når han snakka, så virka det som om det han sa var den eneste sannheten som var riktig. Jeg observerte at jeg selv fordømte han for dette, men jeg la også merke til en ting til, og det var at energien til denne personen etter hvert forandret seg og at min egen fordømmelse forsvant.

Da jeg våknet nå i dag skjønte jeg at det var jo meg selv jeg hadde sittet å «sett» på, og i det samme jeg skjønner dette så kunne jeg føle hvordan det på en måte «løsnet» langt inne i margen. Det føltes som om noe løsnet helt inn i ryggmargen. Og plutselig skjønner jeg hvorfor jeg har følt dette veldige sinnet som har kommet og gått disse siste par dagene.

Det er denne fordømmelsen som nå er klar for å slippe taket og dette «behovet» for å ha rett, «behovet» for å diskutere, «behovet for å belære. For selv om jeg har gjort så godt jeg kunne for å fortrenge det og skjule det, noe som ikke alltid har latt seg gjøre, så har det ligget der å ulmet. Det har på en måte ligget der å ventet på en mulighet til å få stikke seg frem for å få litt «næring» og når behovet for «næring» har blitt for stort, så har det funnet en anledning til å nære seg.

Og akkurat nå sitter jeg og kjenner på en sånn dyp takknemlighet over å kunne forløse dette nå.


Tenk enda et steg nærmere meg selv… 











mandag 16. november 2015

Å Nære Seg...

Jeg sitter her og «ser» hvor oppfinnsom vi mennesker egentlig er når det gjelder å nære seg. Jeg ser at det meste faktisk handler om å nære seg.

Hvis du har et veldig behov for å hjelpe andre, og nå vet jeg at jeg tråkker på «mange» tær, men jeg vet at det må bli sagt. Hvis behovet for å hjelpe er veldig sterkt til stede, så handler det om å nære seg. For eksempel så får man næring ved å vise andre hvor «snill» man er. Dette er en av de mere skulte måtene å nære seg på. De som ikke er så lett å avsløre for de fleste. Og dette er også noe vi mennesker har blitt «lært» opp til at slik er det å være et «bra» menneske. Vi er blitt lært opp til at jo mere vi er der for alle de andre jo bedre menneske er vi. Men er det egentlig slik det er? For når vi begynner å plukke det fra hverandre, så er det kanskje et helt annet bilde som dukker frem. Spørsmålet er vel bare; er vi klar for å begynne å plukke det fra hverandre.

Jeg har mange ganger opplevd å bli eitrende sint ja nesten rasende hvis andre mennesker syntes synd på meg. Jeg opplevde det som et overgrep. I dag forstår jeg godt hvorfor jeg følte det slik… ja fordi dette med å synes synd på andre også er en måte å nære seg på. Også dette en veldig skult og en veldig vanlig metode og veldig akseptert metode. Vi er blitt «lært» opp til at det å synes synd på andre er «bra». Hva om vi plukker det også fra hverandre, hva ser vi da? Er det egentlig noen grunn til å synes synd på andre mennesker? Kun de som nå er i ferd med å våkne opp vil forstå hva jeg mener. Dere andre vil kanskje føle sinne eller tenke at ; hun der må jo være steike hakke gal.

Og så er det de virkelige «synlige» måtene å nære seg på. Mobbing av andre. Nå kommer jeg antagelig inn på de metodene som også de «sovende» kan forstå. Hvis et menneske føler seg mindreverdig, så vil det gjerne finne en måte å heve seg opp på og da må det på en eller annen måte nære seg. Og det å mobbe eller plage andre mennesker er en velbrukt metode. Også her er det både synlige og mere usynlige måter å gjøre dette på. Og dette kan begynne allerede hos små barn.

Og vi har de mere alvorlige tilfeller som seksuelle overgrep. Vi har drap, osv.

Vi nærer oss når vi har et «behov» for å gå på facebook, når vi har et «behov» for å få i gang en diskusjon, når vi har «behov» for å stadig besøke folk… ja uansett når vi føler et «behov» for noe, så handler det om å nære seg. Og om du er bevisst nok så kan du merke når dette «behovet» melder sin ankomst, og om du da setter deg ned sammen med deg selv istedenfor å sette det ut i handling, så kan du få kontakt med denne følelsen… med dette «behovet». Jeg for min del opplevdes det nærmest som en form for abstinens… og jeg husker at jeg tenkte for meg selv at jøss… slik må jo en narkoman ha det når han/hun skal slutte med stoff. For det var et enormt «sug» som kom, og jeg skjønte at dette skal det noe til for å klare å stå imot.

Etter hvert har jeg fått en følelse av at så lenge vi befinner oss i 3D, i Matrix som mange kaller det, så har vi behov for en eller annen form for næring. Men etter hvert som vi blir klar over vårt eget behov for nærig og hva dette «egentlig» er… jo mer «bevisst» vi blir omkring dette, jo mindre blir dette behovet.

Jeg har tidligere skrevet om at jeg for en liten stund gikk helt ut av 3D/Matrix og følte meg helt «fri» og hvor jeg opplevde at jeg var frakobla absolutt alt av «behov». Det fantes ingen behov for å nære meg og jeg visste at det var heller ingen andre som kunne «nære» seg på meg. Jeg tror at det er dette som er å sette seg selv fullstendig FRI. For i løpet av den stunden dette varte så opplevde jeg meg selv som totalt «fri».

Og jeg vet at jeg da også er fullstendig uinteressant for andre mennesker fordi de rett og slett ikke får noen næring.

Er jeg da alene?

Det jeg så og følte var at jeg har meg selv… og jeg har alt jeg trenger i meg selv.

Og det er da vi kan virkelig elske helt «ubetinga»… for da er det ingen «behov» tilstede.

Da elsker vi med en total aksept for oss selv og vi elsker andre med en total aksept for den de er.

NB!
Om du skulle oppdage at du driver å «nærer» deg, så husk å ikke fordømme deg selv for det. Det holder om du ser det og aksepterer det og sier; det er ok… det er greit… for det er da du virkelig begynner å elske deg selv. Det er da du begynner å ha aksept med deg selv. Og litt etter litt vil det bare forsvinne. Alt det vi er villig til å se vil forsvinne og litt etter litt vil vi komme mer og mer i balanse og mer og mer i harmoni med oss selv. Vi må bare være «villig» til å SE/bli bevisst.

Det er det hele. 















torsdag 12. november 2015

The "Creative" Me...

I remember the first time I felt happy without any reason, without anything had happened in the outer. I was driving my car and were heading towards something that I can not remember what was, for this happened many years ago, in fact over 20 years ago. Suddenly I just feel this feeling of happiness inside me and I remember that I was a bit stunned because I had never experienced this before ... that such a feeling of joy and happiness could come just all of a sudden . And it would be many years before I realized it. And today I realize that this is part of who I am, it's part of the power I have in me. It is the "creative" power of me.









lørdag 10. oktober 2015

From this Point Arises Everything...

Humans are like fish in water, they know only about the water, and in fact they don't know even about the water.

So the fish are like humans in this 3D world, they only know about this 3D world and they dont know that they are in this world.

They are not in touch with their inner being... they are not in touch with their real feelings... with the beauty in them self... with this inner core. 

They don't know who they really are.

This is what awakening actually all about... it is all about begin to understand... begin to come in touch with who you really are. 

Come in touch with the beauty inside you and your own power and from this point arises everything ... from this point we create everything…


…and that is my song…




...and so it is.