Å Hvile i min Sjels Favn...

Translation from Norwegian http://translate.google.com

I dag føles det som om alt innvendig er i fullstendig oppløsning. Kan føle det er bølger av energi som kommer inn. Og til å begynne med så jeg at jeg var på tur inn i den gamle lidelsen… med tenners gnisser for å si det sånn, men klarte å stoppe meg selv ved å stille meg spørsmålet… er dette egentlig frykt eller kan det være noe annet? Og da jeg da begynte å puste den bevisste pusten så oppdaget jeg at dette er veldig mye energi som kommer inn… veldig mye energi. Så jeg tok et valg om å la denne energien tjene meg, og ta imot med glede.

Og så er det dette med penger… dette evinnelige gnaget for å si det sånn… og for et øyeblikk siden så kom følelsen innenfra… gå forbi det… gå bortenfor penger… for husk dette handler ikke om penger… og da jeg gikk forbi, så følte jeg at det skjedde  noe, det er vanskelig å forklare men det er som om det dette egentlig handler om kan komme i forgrunnen, at jeg får kontakt med den egentlige energien for å si det sånn. Føler ikke jeg helt klarer å sette ord på det. I alle fall ikke akkurat nå.

I går hadde jeg forresten en helt annen dag og spesielt tidlig på dagen. Jeg våknet natt til i går med en sånn tillit og en sånn kontakt med sjela mi… min guddommelige del som jeg aldri før har opplevd. Jeg følte at jeg bare kunne legge meg ned i favnen til sjela mi og bare hvile ut… la kroppen min hvile. Og den var så nær så nær og jeg kunne føle en kjærlighet som jeg ikke har følt før. Jeg følte meg virkelig tatt vare på. Det føltes som om jeg etter å ha falt og falt i flere uker nå endelig kunne føle at vingene mine nå begynner å bære meg… at de endelig begynner å ta tak. Og jeg så for meg fugleungen som hopper ut fra redet og faller et stykke før den bretter ut vingene for å prøve å fly. Sånn følte jeg meg i går… og nå gråter jeg litt…

Og da jeg våknet og var litt redd for at følelsen var borte, så kunne jeg fortsatt kjenne den og også etter at jeg hadde stått opp, og jeg måtte bare være i det… sitte i det… puste det inn… det var rett og slett ubeskrivelig…

Så i går gråt jeg mens jeg lo for å si det sånn…  

På turen min i går hadde jeg en litt spesiell opplevelse, for da traff jeg på sju hundespann med Japanske turister. Jeg gikk så langt at jeg fant et nytt spor… et hardtrakka spor etter hundesleder og etter at jeg og bikkja hadde fulgt det et stykke, så hørte jeg plutselig lyder av hunder. Så jeg tok hunden min fast og kom meg et stykke ut fra sporet for å vente til de hadde kjørt forbi. De ble litt overraska da de plutselig så at det var folk ved løypa og det ble mye vinking og latter.

Da de hadde kjørt forbi, kom jeg til å tenke på at jeg kanskje hadde ødelagt noe av opplevelsen deres av uberørt natur og det å være ute i villmarka. For meg er jo dette bare rett oppi heia, men for Japanere føles det som villmark etter hva jeg har skjønt… veldig eksotisk for dem å komme hit og se nordlyset og oppleve mørketid.

Det blir nok en tur ut i dag også.

Hmmmm.....   det handler jo rett og slett om å være i... virkelig "være i"... "være tilstede i" alt som er. Om å virkelig... virkelig være tilstede. Hvorfor skal jeg egentlig være så redd for det...  

Jeg Er den Jeg Er