En ufattelig Kjærlighet te Mæ Sjøl...

I dag kjenne æ at nokka holder på å løse sæ opp. Føles som om det bare driv av mæ og driv av mæ. Det bare renn av. Å æ har følt i det siste spesielt at det å være i øyeblikket har blitt nokka som bare e, og som æ ikkje træng å tænke på længer... ikkje træng å være bekymra om æ klare eller ikkje. Førr æ bare e dær... mer og mer så e æ dær. Lar bare ting skje og lar bare ting være som dæm e... og det e da æ får disse øyeblikkan av klarhet kor æ ser kordan ting egentlig e... kordan ting egentlig heng sammen og ser at alt bare e en illusjon... et spill... en lek.

Å gjennom kroppen flyt energien bare mer og mer, og i de siste dagan og spesielt i dag og i går har æ følt en sånn ufattelig kjærlighet te mæ sjøl. En totalt ubetinga kjærlighet te mæ sjøl og den æ e.

Translation from Norwegian http://translate.google.com

Æ kjenne at det e denne "låsen" som æ snakka om sist... at det e den som håller på å løse sæ opp. Kjenne fortsatt det i rygg og hofter... litt riving og sliting. Og fortsatt kjenne æ av og te denne litt nummene følelsen som om kroppen holder på å våkne opp. Som om den har vært dovna bort på en måte.

Æ kjenne at æ kan si at æ elske mæ sjøl... ufattelig høyt elske æ mæ sjøl.

Æ e den æ e