"Theo" in Me...

Translation from Norwegian http://translate.google.com

… eller "gud" i meg eller hva man nå enn ønsker å kalle det. Jeg synes faktisk ikke at Theo var noen dum ide (Crimson Circle.com, shoud fra 4. juli). Det henger liksom ikke noe gammel skitt fast i Theo. Theo er helt rein uten noen trossystemer.

Ikke det at jeg har hengt fast i dette ordet Gud heller. For når sant skal sies så har jeg vel knapt vært inne i en kirke unntagen ved helt spesielle anledninger som dåp, bryllup og konfirmasjon, også min egen, noe jeg angret på et år etter. Følte jeg hadde sviktet meg selv. Da var jeg 15 år. I dag forstår jeg denne følelsen jeg hadde da. Jeg vet i dag at jeg kom inn med en høy bevissthet. Med en større viten på et plan. Men nok om det.

Det var Theo jeg ville snakke om nå.

Jeg vil fortelle om en opplevelse jeg hadde sist høst. Jeg har bare så vidt nevnt denne opplevelsen tidligere og da kun i en liten setning etter hva jeg husker. Men etter shouden i går ble jeg inspirert til å snakke litt mer om det. For å være helt ærlig, så har jeg hatt problemer med å sette ord på det, men plutselig kommer ordene nå.

Jeg hadde vært å hentet ei venninne og vi skulle gå en tur sammen. Jeg husker at da jeg gikk ut av bilen merket jeg at jeg følte meg litt annerledes enn normalt. Men jeg tenkte ikke så mye på det med det samme for det å føle seg litt "rar" var og er jo egentlig ikke noe uvant lenger etter alle disse årene i denne oppvåkningsprosessen. Men da jeg begynte å gå og hadde gått et lite stykke skjønte jeg at her er det noe som føles "veldig" uvanlig. Og jeg merket at jeg ikke klarte å følge med på samtalen til hun som var sammen med meg. Det føltes som om jeg var på en måte litt avskåret fra henne. At jeg var i min verden og hun var i en annen verden. Vi gikk ned mot havet og jeg merka at alt var så intens, men uten å føles plagsom intens. Jeg følte meg så fullstendig tilstede i kroppen min og i meg selv, og jeg følte meg intens tilstede i naturen. Opplevelsen og kontakten med naturen rundt meg var intens men ikke plagsom. Den var på en måte en del av meg. Men uten drama, det føltes naturlig.

Jeg var så opptatt av dette at jeg nesten ikke la merke til noe annet. Jeg husker jeg hadde bare lyst til å være i dette og jeg visste at nå var jeg sammen med meg selv. Jeg var fullstendig sammen med meg selv og det føltes som om at noe mer sammen med meg selv var det ikke mulig å komme og samtidig være her i det fysiske. Jeg følte at om jeg skulle være enda nærmere meg selv nå, så var jeg nødt til å forlate kroppen. Men det var ikke noe ønske kjente jeg, jeg følte bare at jeg ville være sammen med meg selv på denne måten som jeg opplevde nå. Og alt var der og da… i øyeblikket. Jeg følte at det ikke eksisterte noe utenfor dette øyeblikket. På en måte et "nullpunkt" og all eksistens var akkurat her og nå. Ikke noe mer. Og det føltes så helt… så totalt. Det var ikke nødvendig med noe mer. Jeg hadde ikke behov for noe mer.

Men jeg hadde denne andre personen sammen med meg som representerte den "gamle" virkeligheten, og jeg følte meg dradd mellom meg selv og denne "gamle" virkeligheten. Og jeg kunne føle at hvis jeg nå ble værende fullstendig sammen med meg selv, som er "Theo", "gud" i meg, mitt "I am", min essens, kilden, ja rett og slett sammen med det som er "Meg", så måtte jeg forlate alt bak meg. Jeg ville kunne være her på Jorda i min fysiske kropp, men jeg måtte forlate den "gamle" verden slik jeg har kjent den og fortsatt kjenner den.

Og jeg husker at etter hvert så sklei jeg på en måte ut av denne opplevelsen jeg hadde sammen med meg selv.

Jeg har hatt mange spesielle opplevelser på min reise til opplysthet, men ingen som denne, og på grunn av denne opplevelsen, så skjønte jeg hva Adamus snakket om da han snakket om det å gi slipp på dette gamle konseptet med Gud. For det finnes ingen Gud som han sier… vi er gud og helst bør vi slutte å bruke ordet Gud/gud, nettopp fordi det henger så mye rart fast i dette ordet.

Og tro meg… dette er mye større enn noen gud vi hittil har kjent til. Det vi går mot nå med å finne hjem til denne "kilden", til "Jeg Er" i oss selv er det største vi noen sinne kommer til å gjøre her i det fysiske.

Og selv om jeg ikke turte/var klar for å gi helt og totalt slipp sist gang da jeg hadde sånn kontakt med meg selv, så vet jeg også at det er ingenting å være redd for. Og at neste gang så er jeg klar.

Æ e den Æ e…

… and so It Is