Den Totale Tilliten...

Translation from Norwegian http://translate.google.com

Nå på morran hadde jeg en drøm hvor jeg så en kvinne, og jeg kunne føle at hun ikke er helt fornøyd. Det er et eller annet som plager henne. Men det er som om hun ikke helt vet hva det er. Plutselig kommer det en mann og stikker hodet sitt rett fremfor ansiktet hennes og kvinnen synes han er så stygg at hun straks skyver han bort. Hun blir skremt og vil ikke se på han, men det er som om jeg kan føle at han egentlig er en del av henne. En del som hun ikke vil se på.

Det neste jeg ser er to små barn som ligger på gulvet å kravler. De er så små at de har ikke lært å gå ennå. Jeg kan sanse moren som er like ved. Det er to gutter og de er tvillinger. Men det er som om de har noe metallgreier som ser ut som grytelokk rundt halsen sånn at de har problemer med å bevege seg og se seg rundt. Det hemmer dem veldig og jeg ser det ene barnet helt klart, det andre barnet er mer diffust på en måte og jeg sanser plutselig at det ene barnet, det jeg ser helt klart, kommer en dag til å gjøre opprør mot denne begrensningen. Han kommer ikke til å akseptere den. Men nå når de ligger der på gulvet, så har begge total aksept for den situasjonen de er i. Ingen av dem gråter, de prøver bare å leke så godt de kan.

Da jeg våknet spurte jeg meg selv om dette hadde noe med meg selv å gjøre. I drømmen hadde det føltes som om jeg bare sto ved siden av å så på og at jeg ikke var en del av dette. Men likevel så spurte jeg meg selv nå om det er noe jeg ikke har sett på eller har unngått å se på. Og etter hvert kunne jeg føle at det var noe der.

Plutselig kommer det et bilde hvor min datter og kjæresten hennes kommer å spør meg om vi skal dra på Hellestua (en sommerkafè ikke langt fra hvor jeg bor), og jeg føler at selv om jeg vet at jeg kun har to kroner i pengeboka, så skal jeg svare ja fordi jeg kjenner at det har jeg lyst til. Men jeg vet også at jeg må ha total aksept for det som skjer. Om jeg kommer frem til kassen og skal betale og det ikke er mer enn to kroner i pengeboka så må jeg akseptere det, men jeg vet også at tilliten kan være så total at når jeg kommer til kassa og skal betale så er det penger i pengeboka sånn at jeg kan betale for det jeg vil ha.

Så der kjenner jeg at jeg er nå. Så spørsmålet til meg selv i dag har vært. Har jeg så mye tillit til min egen sjel at jeg bare "vet" at alt er der når jeg trenger det… akkurat i det "øyeblikket" jeg trenger det… og mitt svar i dag er "nei" jeg har ikke denne tilliten… For jeg vet at det nytter ikke å "ønske" at jeg har denne tilliten, og jeg kan heller ikke "håpe" på at jeg har den… enten har jeg den eller så har jeg den ikke, for jeg kan føle at det finnes ingen mellomting, det er enten eller, og sånn er det bare.

Så i dag kjente jeg at det var tid for å være totalt ærlig nå når jeg spurte meg selv dette spørsmålet. Har jeg en sånn tillit til meg selv? Og akkurat nå må jeg være så ærlig å si at svaret er nei.

Jeg Er den Jeg Er