Translation from Norwegian http://translate.google.com
I går (5.juli, vet ikke når jeg blir å legge ut dette for
jeg føler akkurat nå at jeg har lyst til å ha det litt for meg selv) opplevde
jeg for første gang og føle sinne under en shoud. Og jeg følte en kraftig
energi under merabh. Jeg følte jeg gikk dypt for å ta valget om å bryte gjennom
for å si det sånn. Og da shouden var ferdig følte jeg på denne bestemtheten og
jeg fornemma noe som jeg nå er klar over at jeg på en måte har sett en stund
men likevel ikke har sett.
Jeg kan vel forklare det som en slags vegg og da jeg hadde
lagt meg så jeg denne «veggen» som jeg der og da skjønte jeg egentlig hadde
sett en stund. Og jeg kjente at nå var det klart for å gå gjennom dette. For på
en måte var jeg usikker på hva dette var… jeg følte bare et ubehag ved det og
det er vel derfor jeg har prøvd å late som jeg ikke har sett den.
Så jeg lå bare der å så på den mens jeg var fullstendig
tilstede i meg selv. Opplevde ikke at jeg brukte makt på noen måte men bare
betrakta det, og litt etter litt «mykna» dette på en måte etter hvert og jeg
kunne føle at energien forandra seg og etter en stund var det som om det løste
seg opp. Det var som om hele greia fordampa og jeg oppdaga at det ikke var noen
vegg i det hele tatt men hadde bare sett ut som en vegg. Det var på en måte noe
som sinnet hadde satt opp som skulle se ut som en vegg. Rett og slett en
illusjon av en vegg. Og jeg skjønte at det ikke var noe som blokkerte for min
frihet eller for at jeg skulle kunne føle meg fri. Og jeg så at jeg faktisk kan
skape det jeg vil.
Skape i total frihet uten noen begrensninger og det betyr at
jeg må slippe alt fri, gi slipp på hva utfallet blir eller hvordan ting blir.
Så i dag går jeg mest bare rundt og fornemmer innover i meg
selv, og er fast bestemt på å møte alt som er i hvert eneste øyeblikk.
Jeg hadde også en drøm etter at jeg hadde gått gjennom denne
såkalte «veggen» hvor jeg snakket med enten Adamus eller Geoffrey, er ikke helt
sikker på hvem av dem det var, men det var nå den kroppen som satt der i alle fall.
Jeg fortalte om denne opplevelsen med å gå gjennom denne veggen og til å
begynne med så han veldig skeptisk ut, men da jeg nesten var ferdig så lyste
han opp og skjønte at det jeg fortalte ikke bare var noe makioprat, men noe jeg
faktisk hadde går gjennom.
----
I dag (7.juli (7.7.7), må bare skrive mens jeg ennå husker
selv om jeg ikke vet når dette blir lagt ut på bloggen) da jeg våknet og ble
liggende å bare være tilstede i meg selv så jeg plutselig denne bindinga til
andre mennesker. Og jeg så at selv om jeg ikke har hatt så mange mennesker
innpå meg i det fysiske bestandig, så er denne bindinga der likevel, og går som
lange energitråder og kan strekke seg ganske langt. Jeg snakker om det å føle
«behov» for andre mennesker… det er dette «behovet» jeg snakker om nå ikke at
man skal leve helt alene hele livet uten å ha kontakt med andre. For man kan ha
kontakt og leve sammen med andre uten å føle at man på en måte «trenger» dem,
eller føler dette «behovet». Og jeg så at grunnen til at man «trenger» noen er
dette behovet for energi… dette energisuget. Og det er der helt ubevisst og kan
være veldig usynlig. Og kanskje er det en nødvendig ting i dualitet, jeg vet
rett og slett ikke.
I dag ble jeg ikke redd. Jeg lå på en måte å bare betrakta
det og så hvordan dette faktisk fungerer i dualiteten. Men jeg husker at jeg så
denne bindinga for en stund siden også og da husker jeg at jeg ble redd… redd
for at jeg skulle bli fullstendig alene… fullstendig forlatt.
I dag lå jeg å betrakta det og visste at nå var det klart
for å bare tillate det å gå… så det gjorde jeg… jeg gjorde vel egentlig
ingenting, men bare tillot… tillot det bare å skje. Og plutselig var det som om
jeg bare løsna fra noe, og jeg må bare si «noe» for jeg vet egentlig ikke hva
det var, men jeg kunne igjen føle og virkelig kjenne at det er «jeg» som er
skaperen, ingen andre, og jeg kunne og kan fortsatt føle nå enda sterkere enn
før at alt er der… at det bare er der.
Og etter hvert som jeg løsna fra dette «noe», så følte jeg
at jeg bare ble mer og mer tilstede i meg selv og jeg kunne føle denne veldige
forbindelsen i ryggraden gå fra toppen av hodet og ned langs ryggraden og ut
gjennom bena. En intens tilstedeværelse akkurat i det øyeblikket.
I dette øyeblikket kjenner jeg ingen frykt lenger og vet
ikke om det er mer igjen å kjenne på… men akkurat nå er det veldig fint… ingen
frykt. Og jeg kan føle friheten… den blir på en måte bare mer og mer klar… mer
og mer sterk… mer og mer tilstede.
----
I går (8.juli) kjente jeg noe bygge seg opp og først skjønte
jeg ikke hva det var. Det føltes som et kaos inni meg, men plutselig så jeg at
det var kontrollen. Den kontrollen som fortsatt var der og jeg kjente at jeg
kunne tillate det å gå.
Og litt senere på dagen følte jeg for å stille spørsmålet
innover i meg selv (har gjort det mange ganger); hvordan tjener det meg
fortsatt å ha lite penger… hva er det jeg skal se? Og så slapp jeg det og følte
at jeg ikke skulle ha noen forventninger til når svaret ville komme, men jeg
visste at det ville komme. Og etter en kort stund så senset jeg et spørsmål
tilbake til meg. Kan du ta imot? Og jeg følte innover i dette og plutselig så
så jeg denne skammen jeg har båret med meg. Og jeg kunne se at den hadde vært
der helt siden tidlig i barndommen og helet tiden under denne
oppvåkningsprosessen. Skammen over i det hele tatt å være meg, skammen over å
gå gjennom denne oppvåkningen med alt det det innebærer. Plutselig er det så
mange situasjoner og opplevelser som kommer frem hvor jeg har følt denne
skammen, og jeg skjønte at nå var det virkelig klart for å gi slipp på dette,
og så at ved å gi slipp på kontrollen så kunne jeg også la denne skammen gå.
Jeg så hvordan jeg hadde hatt… prøvd å ha kontroll over meg selv og over denne
skammen. Jeg så at det på en måte hang sammen med hverandre.
----
I dag (10.juli) våkner jeg med det sinnet mitt definerer som
en veldig ubehagelig følelse, men jeg kjenner at jeg ikke skal bry meg så mye
om hva sinnet mitt mener og isteden bare være til stede i det som er der og ta
et pust av gangen. Det føles som en vegg, en vegg jeg har følt mange ganger.
Jeg kjenner at den etter hvert begynner å løse seg opp og at det bak denne
veggen… ja det har jeg nærmest glemt akkurat nå… minnes bare at det bare føles
godt og at det slettes ikke er noe ubehagelig som sinnet skal ha det til.
Kjenner at jeg begynner å få kontakt med en ny ro og at
disse såkalte verdslige tingene ikke stresser meg så mye lenger. Og kjenner at
jeg kan være mer tilstede når disse energiene kommer som sinnet definerer som
ubehagelig.
-
Og jeg ser hvordan ting som kommer inn i livet mitt nå
hjelper meg til å være mer og mer i øyeblikket. Jeg ser at jeg har gått ut av
offerrollen og klarer nå å være bevisst til stede også når det skjer ting som
jeg tidligere følte var vanskelig og utfordrende… ting som rett og slett
skremte meg sånn at jeg løp fra meg selv. Jeg har hatt opplevelser i det siste
hvor jeg har tatt veldig bevisste valg om å bli værende i kroppen… værende i
opplevelsen og jeg ser at det ikke er demoner som vil ta meg men at dette bare
hjelper meg til å bare komme i enda dypere kontakt med meg selv, være enda mer
tilstede i meg selv, rett og slett tørre å være fullt og helt tilstede i livet
mitt, tilstede i alt det som skjer. Tillate alt.
Og Jeg er fortsatt den Jeg Er…
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar