Plutselig spør jeg meg selv… hva venter jeg på. For jeg ser
at når jeg er i ventemodus er jeg ikke i øyeblikket, og når jeg ikke er i
øyeblikket stopper flyten av energi gjennom kroppen. Entusiasmen og gleden
forsvinner.
Sinnet har villet ha meg i ventemodus, det er det sinnet
kjenner. Fortid… fremtid… ventemodus… Ventemodus er når jeg ikke er i
øyeblikket.
I øyeblikket er jeg bare. Jeg se ikke fremover… ser ikke
bakover… venter ikke på noe… jeg er i øyeblikket og det er det eneste som betyr
noe.
I øyeblikket har jeg alle svar… jeg har alt jeg trenger.
----
I natt våknet jeg eller kanskje det var i går… husker ikke
helt. Jeg observerte flere ting, blant annet at jeg har et «rom» inni meg som
jeg har vært i tidligere også vet jeg, men nå er det som jeg opplever det på en
helt ny måte og hvor jeg ser at det er her alt skapes. Det er på en måte i
dette rommet jeg får kontakt med alt.
Og plutselig er jeg i sjeledelen min og står å kikker på
menneskedelen og ser at den egentlig bare er den som utfører det som sjelen vil
oppleve og erfare. Menneskedelen er et aspekt. Og at uansett hvor mye
menneskedelen strever og styrer så blir det til syvende og sist slik som
sjeledelen vil, For det er det «jeg» vil.
Og enda en gang ser jeg at det som skjer i det fysiske ikke
er det viktige, men det er på en måte i dette «rommet» mellom hvor det «virkelige»
befinner seg. Og det rommet når jeg bare hvis jeg er i øyeblikket. Det er kun i
øyeblikket at jeg kan være i dette «rommet». Det fysiske er der for selve
opplevelsens skyld.
Jeg kjenner gleden strømme gjennom kroppen enda mer enn før.
Jeg kjenner gleden for å leve, jeg føler en enda sterkere kjærlighet for meg
selv enn jeg har gjort noen gang før.
Og jeg observerer at jeg liker mer og mer å møte mennesker.
Gleder meg over å slå av en prat uansett om jeg kjenner de eller ikke. Det
spiller ingen rolle. Føler meg åpen.
Jeg ser andres smerte. Observerer det uten å trekke meg bort
eller ta noe ansvar. Bare observerer den.
Jeg Er den Jeg Er…
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar