I Natt Drømte Jeg...

Translation from Norwegian http://translate.google.com

I natt hadde jeg en drøm… eller det var egentlig nå på morran og jeg husket den klart og tydelig da jeg våknet. Jeg var med i et spill hvor mennesker var brikkene og jeg var så klart en av disse brikkene. Min kjære datter var på en måte en slags leder i dette spillet og bestemte på en måte reglene. Og da jeg gjorde en feil bestemte hun at jeg måtte komme å sette meg ved siden av henne. Dette skulle på en måte være en slags straff… time out på en måte.
Men plutselig kjente jeg at dette gidder jeg ikke og jeg så hvor idiotisk hele dette spillet var og kjente at dette kjeder meg virkelig, så jeg sa at det ville jeg ikke… nå gidder jeg ikke dette mer sa jeg, og så gikk jeg og hentet noe… en liten krukke eller noe sånt. Det var noe jeg ville ha med meg, noe som var mitt og så gikk jeg. Og i det jeg gikk kunne jeg føle hvor alvorlig de andre rundt meg tok dette spillet. De var på en måte helt i det.

I det fysiske har det seg nå slik at siden min datter i neste måned fyller 18 år, så faller det jeg har hatt som innkomme det siste året nå bort. Siden hun går på videregående og siden jeg har hatt veldig lite innkomme i mange år nå, så får hun en god del i stipend. Og sinnet mitt har pirket meg litt i bakhodet å sagt at… "ja men du kan jo låne litt av henne sånn at du får betalt de små beløpene om ikke annet". Og det er nettopp dette denne drømmen handler om. For jeg vet at hvis jeg nå begynner å låne penger… om det er fra min datter eller noen andre, så kommer jeg til å bli værene i dette skuespillet. Jeg kommer til å fortsette å tro at jeg må være en del av denne leken… fortsette med å være et offer… fortsette å tro at jeg er et offer for det som skjer i det ytre. Og jeg sier Nei… Nei… det er jeg IKKE lenger interessert i. Jeg sa det i drømmen og jeg sier det nå i det fysiske… Nei.

Jeg har sagt det en gang før… ikke her på bloggen… men jeg husker at for en god stund siden så skrev jeg på FB at jeg "ER" løsning… jeg skal ikke finne noen løsning… jeg «er» løsning. Jeg sa; jeg er veien, sannheten og livet… eller egentlig var det jo ikke jeg som sa det, men jeg forsto plutselig hva han mente han som en gang for så lenge siden sa disse ordene. Og det er nettopp det jeg begynner å kunne "føle" nå… jeg "er" løsning… jeg "er" livet… og jeg "er" også veien jeg går. Jeg "ER"…
For selv om jeg den gangen forsto hva dette handlet om så kunne jeg samtidig kjenne den gangen at det fortsatt bare var en slags teori, men nå kan jeg "føle"… fornemme at det er slik det er. Og jeg fornemmer at når jeg er fullt og helt ute av illusjonen, så "ER" jeg livet… jeg "ER" løsning… da "ER" jeg…

Jeg ser hvor perfekt jeg har lagt alt til rette… hvor perfekt alle mine verktøy har vært for å komme frem til dette punktet hvor jeg er akkurat nå… og jeg er utrolig takknemlig for at jeg hat fått anledning til å se hvert eneste steg jeg har tatt for å komme hit jeg er akkurat nå. For det vet jeg at jeg en gang ba om… at det var det jeg gjerne ville. Jeg ville se hvert eneste forbanna steg ut av denne illusjonen.

Og alt har vært og er fortsatt helt perfekt i hvert eneste øyeblikk…

Jeg Er den Jeg ER…