Jeg Går i Oppløsning...

Translation from Norwegian http://translate.google.com

Det føles nærmest sånn… at jeg nærmest er i ferd med å gå i oppløsning. Og innimellom kan jeg føle en snev av panikk. Men hittil har de kun vart et lite øyeblikk. Jeg prøver å slappe av så mye som mulig og bare tillate. Tillate alt å bare renne av meg… for det er nærmest sånn det føles. At noe holder på å «renne» av meg… løse seg opp. Jeg bryr meg ikke om hva det er. Bryr meg ikke om å stille noen spørsmål.

Men sinnet undrer seg innimellom. Noen dager mer enn andre dager. I dag har det undra seg veldig. Bekymra seg. Hvordan i helvete skal dette ende? Hva er i andre enden… hvis det i det hele tatt er noen ende på dette.

Og jeg vet at jeg er «der»… det «der» jeg har ventet på. Nå er jeg der. Jeg klarer for det meste å holde fokus og puste meg inn i senter av meg selv og jeg kan føle sjelen min. Jeg har kontakt… og jeg føler jeg er bestemt. Klar i min tale for å si det sånn. Men av og til faller jeg ut, men minner meg på å ha aksept for meg selv. Akseptere alt som det er… akseptere meg som jeg er… også når jeg føler at jeg ikke har tillit. Akseptere at av og til så føler jeg meg redd.

Her om dagen var jeg å fisket igjen. Etter en stund kom det sigende inn en tåke som la seg rundt omkring, og etter hvert kunne jeg bare så vidt skimte de som sto i nærheten. Og til slutt var det så tett at selv store båter som gikk forbi forsvant i tåka enda de går ganske nært land. Kunne så vidt se noen lys og bare høre lydene av båtene som gikk forbi i tåka. Det var som å være i en helt annen verden.

Og i dag da jeg satt å spiste frokost og kikka ut av vinduet så jeg på nytt tåka som lå ute i sundet og jeg så en båt forsvinne inn i tåka og det slo meg plutselig at den gamle verden er i ferd med å forsvinne.

Senere i dag møtte jeg på en gammel arbeidskollega… en jeg jobba sammen med i fem år. Han kjente meg ikke igjen og selv da jeg sa navnet mitt kjente han meg ikke igjen. Han så bare rart på meg…

For meg… totalt uforståelig.

Jeg Er den Jeg Er…