Næringskilden...

Translation from Norwegian http://translate.google.com

I går kveld hadde jeg en samtale på telefonen i forbindelse med dette med næring… det å gi seg selv næring, og da jeg våknet i dag lurte jeg plutselig på om hvordan det sto til med min egen «næringskilde». Er den tett eller er den åpen?

Da jeg følte inn i dette følte jeg at den var tett. Og etter å ha følt og kikka litt på dette et øyeblikk, så kommer et bilde hvor min bror kommer og skal gi meg 5000 kroner. Jeg skal til å skyve bildet bort som noe hodespinn, men så ombestemmer jeg meg å lar bildet være der. Og jeg på en måte energimessig bestemmer meg for å ta imot pengene. Og jeg ser hvordan jeg finner alle mulige unnskyldninger og grunner for at jeg skal kunne ta imot pengene. På en måte rettferdiggjøre det. Plutselig kommer et nytt bilde. Det er jeg som 15-16 åring som lover dyrt og hellig at jeg aldri mer skal ta imot en eneste krone av min far. Akkurat dette løftet har jeg huska, men jeg ser plutselig at jeg har glemt grunnen til at jeg ga meg dette løftet, men nå husker jeg plutselig hva det var. Jeg ville ikke ta imot penger og etterpå risikere å måtte stå til ansvar for dem… måtte stå i gjeld. Eller de ordene som jeg nå husker jeg brukte den gangen som 15-16 åring, var at jeg ville ikke bli dolka i ryggen. Og et nytt bilde kommer og det handler om almisser… dette kommer mer som et ord eller en setning. Jeg vil ikke ta imot almisser… og jeg skjønner at her har det vært mye skam.

Jeg husker ikke om det kom noen flere bilder, men plutselig skjønner jeg at det er dette som har stengt for min egen næringskilde. Dette at jeg hele tiden må ha en grunn for å kunne ta imot og ikke bare kan ta imot med glede uten å føle at jeg skylder noe tilbake. Jeg ser at jeg har satt opp regler for hvordan pengene kan komme og dette gjelder hovedsakelig penger ser jeg.

Etter en liten stund føler jeg at jeg får kontakt med min egen sjel og jeg føler meg så nær. Og jeg føler at dette er jo den egentlige meg og jeg kjenner meg selv igjen. Og plutselig føler jeg også min maskuline energi og jeg føler at jeg ikke er redd for å spørre om noe lenger. På en måte spørre om støtte. Føler det er noe sånt. Energien er veldig nær… er veldig inderlig… støttende. Jeg vet ikke hvilke ord jeg skal bruke men det er som om både det feminine og det maskuline flyter sammen. Og jeg føler en utrolig dyp takknemlighet. Det kommer så mange bilder… følelser av både takknemlighet for reisen min… opplevelsene mine… erfaringene mine… ja absolutt alt. Jeg føler så utrolig stor takknemlighet for det jeg har hatt muligheten til å få oppleve og erfare.

Nå ble alt stille inni meg og jeg føler bare en energi som strømmer … bare puster … puster og lar det flyte…

 

Akkurat nå husker jeg ikke noe mer som er mulig å sette ord på. Men jeg kan ennå kjenne følelsen og er så overraska over at alt føltes så naturlig så lett.

Jeg Er den Jeg Er…