Ute av Boksen...

Translation from Norwegian http://translate.google.com

I dag da jeg våknet kjente jeg at kroppen og sinnet mitt var veldig stressa. Eller kanskje det bare var sinnet, jeg er ikke helt sikker.

Jeg har akkurat lest noe i en annen blogg, noe som minner meg om å ikke gå inn i dette tunge, men se på alt i livet mitt som en opplevelse… rett og slett bare være tilstede i opplevelsen uten å definere det som en dårlig eller en god opplevelse.

Kjenner at jeg akkurat nå kan puste meg inn i meg selv og bare være tilstede i det som er. Og minne meg om at det tross alt er sjelen min… den gudommelige delen som styrer dette og ikke den menneskelige delen… ikke sinnet mitt.

Jeg ble også klar over nå når jeg sitter her at jeg har lett for å fordømme meg selv hvis jeg oppdager at jeg er gått inn i en eller annen offerrolle, og føler at det er tid for å bare ha total aksept og forståelse for også denne delen av meg. Den har rett og slett behov for det kjenner jeg… forståelse og aksept. Kjente det var godt å gjøre det. Ikke at jeg skal bli værende i noen offerrolle, men rett og slett akseptere denne delen av meg… for jeg ser at den har jeg hatt en tendens til å fordømme. Jeg har nok vært ganske hard med meg selv, forlangt veldig mye føler jeg.

Da jeg hadde lagt meg i går kjente jeg at sinnet mitt var helt utslitt… kjente et voldsomt press i hodet og så hvordan sinnet mitt stressa. Men da jeg la meg kom jeg til å huske noe som skjedde i oktober. En opplevelse jeg hadde da som jeg faktisk hadde glemt. Jeg husker ikke helt hva jeg holdte på med men plutselig var jeg helt ute av sinnet… helt ute av boksen for å si det sånn. Og jeg husker at jeg tenkte… jøss så enkelt dette var og jeg følte det som om jeg hadde flytta bare litt på meg for å komme dit. At det på en måte var rett vedsiden av.

Jeg tror jeg kanskje var der i et minutt eller så og så kjente jeg at jeg gled tilbake i sinnet mitt igjen, og jeg tenkte… det gjør ikke noe for nå vet jeg jo hvordan jeg kommer meg ut. Men da jeg var tilbake i sinnet mitt igjen så kunne jeg ikke for mitt bare liv forstå hvordan jeg skulle komme meg ut av det igjen. Men jeg skjønte at jeg kunne egentlig ikke «gjøre» noe, jeg kunne bare «tillate» det å skje. Så da jeg huska på dette i går kveld og bare lot meg gli inn i denne pusten å «tillate»… slappe av og bare «tillate»… da følte jeg at jeg endelig kunne roe ned.

Føler fortsatt sinnet stresser og lurer litt på om det er sinnet som nå har en ny kamp hvor det kjemper om å overleve… beholde sin gamle plass for å si det sånn.

Kjenner det er tid for å ta en tur i skogen igjen å koble av litt.

_ _ _ _

Det svinger veldig kjenner jeg. Alt fra fortvilelse og mismot til nytt mot, og et voldsomt trykk i hodet og gråten og tårene sitter veldig løst i dag. I skogen i dag, fikk jeg også kontakt med et «tungsinn» som jeg vet har vært tilstede i min familie veldig lenge, men som jeg trodde jeg var ferdig med. Jeg kunne føle at det fortsatt var en rest igjen og ba om hjelp til å nå forløse det helt. Jeg kjente at nå vil jeg ikke bære på dette lenger. Det er rett og slett ikke mitt og det er ikke noe jeg velger å ha med meg videre nå.

Men innimellom kan jeg føle kontakten med min gudommelige del… ta en aldri så liten pause og bare sige inn i varmen.

Jeg Er den Jeg Er