Veggen av Massebevissthet...

Translation from Norwegian http://translate.google.com

I hele høst har jeg hatt følelsen av å være på tur ut av denne «gamle virkeligheten» eller dualiteten eller hva jeg nå skal kalle det. Eller egentlig så handler det jo faktisk om å gå ut av sinnet og få kontakt med mitt egentlige senter som ligger i magen. Men samtidig så skjer det jo også så mye mer enn det. Det handler om å få kontakt med alle deler av meg selv, og en ny forbindelse til sinnet oppstår når den gamle slipper. Det handler også om dette med å bare «være». 

Det har stadig kommet tilbake at jeg skal si litt om hva som skjedde i høst så derfor ser jeg litt tilbake.

I november opplevde jeg at jeg plutselig bare skled gjennom veggen av massebevissthet. Jeg ble så overraska over at den var så myk, nesten ingen motstand. Og jeg kunne føle at den hadde vært veldig fast tidligere, men at det arbeidet som nå er gjort med bevisstheten har gjort at den er blitt veldig myk. Nesten ikke motstand i det hele tatt.

En stund etter hadde jeg en opplevelse hvor jeg så massebevisstheten og hvor jeg også så masse energi som beveget seg rundt massebevisstheten… energi som nå er tilgjengelig for de som velger å gå inn i dette rommet. Og mens jeg kikka på dette så jeg at det kom noe som så ut som en grå sky, og jeg skjønte at dette var et troslag. Denne skyen var veldig seig og jeg skjønte hvorfor det ofte er så vanskelig å gi slipp på disse troslagene. Det er nesten som at når vi slipper dem så har de en tendens til å liksom sige tilbake.

Den 4. desember, altså noen dager etter at denne kometen gikk inn i felte til sola, opplevde jeg at masse energi inni meg ble satt i bevegelse. Eller det er det jeg har skjønt i ettertid. At energi som antagelig fortsatt sto fast ble satt i bevegelse.

Plutselig og nærmest uten noe forvarsel om at noe var i gjære satte jeg bare i et brøl. Jeg brølte og brølte, og etter hvert kom det både banneord og andre ord innimellom brølene. Jeg tror jeg holdte på sikkert en halv time og vel så det. Helt til jeg følte det var tomt, at jeg på en måte var ferdig. Og det kom ikke et eneste host… ikke et eneste hark mens det sto på selv om jeg raste… brølte… skrek.  Men jeg klarte å legge merke til at sinnet mitt var helt klart.

Det var bare jeg og katten og hunden som var hjemme. Katten lea ikke på et øre engang og hunden sto midt på gulvet å logra. Men da jeg drylte søppelposene jeg skulle ut med i gulvet, ble han litt skeptisk.

Noen dager etterpå fikk jeg vite at energien til denne kometen antagelig nådde frem til jorda i den tiden dette skjedde, så det kan være jeg fikk hjelp derfra. For noen dager før kometen kom fikk jeg en slags indre følelse eller det på en måte sa inni meg at… den kommer hjemme fra. Den kommer med energi hjemmefra. Men jeg vet ikke hvor denne kometen kom fra og det samme kan det vel være. Kanskje får jeg vite det en dag. Men egentlig så er det jo ikke viktig, det er bare artig å vite for å si det sånn.

Den 7. desember sitter jeg i stua i godstolen min og jeg kan kjenne at noe er i gjære. Datter mi har besøk og de holder på inne på kjøkkenet, og for å være litt for meg selv så kjenner jeg at jeg skal gå å legge meg litt. Jeg kan føle at nå er det noe skikkelig på gang, og jeg har bare nok med å puste veldig bevisst og bare være i det som skjer alt det jeg klarer. Jeg føler at det er viktig at jeg er fullt og helt til stede i det som skjer. Og jeg tror det må være… eller jeg vet med sikkerhet at dette er det mest utfordrende jeg har opplevd i alle de årene jeg har holdt på med min bevisste oppvåkning. Til slutt kjenner jeg at nå klarer jeg ikke mer og jeg tenker at hvis det er meningen at jeg skal dø nå, så er det helt greit. Og jeg husker at jeg tenker på at jeg har lagt meg med klærne på og at det er fint for da slipper de å finne meg naken… akkurat som om det var noe å bekymre seg over midt oppi alt.

Men plutselig så føler jeg at jeg får spørsmålet… er du villig til å leve, til å virkelig LEVE. Og jeg husker at jeg bruker noen få sekunder på å virkelig kjenne etter om jeg virkelig… virkelig er villig til å leve nå… og jeg kjenner at… JA… jeg er villig til å LEVE. Jeg kjenner at jeg er villig til å leve med hver eneste celle… med hver eneste fiber… med hvert eneste hårstrå. Og jeg sier… JA jeg vil LEVE. Og så begynner alt sakte å lette og etter hvert føler jeg at jeg kan stå opp igjen.

I de to ukene etter denne opplevelsen har det gått slag i slag hvor jeg omentrent annenhver dag har følt meg i ganske bra form og annenhver dag har følt meg ganske dårlig. Helt frem til 18 eller kanskje det var 19. desember, da forandret energiene seg. Jeg føler fortsatt at mye skjer, som om jeg justeres inn på et vis. Jeg har også følt de siste dagene at det er som om jeg beveger meg inn og ut av andre dimensjoner innvendig. Og føler en dypere og nærmere kontakt med den gudommelige delen min. Faktisk så har den gudommelige delen av meg vært veldig fraværende store deler av høsten og jeg har følt meg nesten forlatt… men likevel har jeg følt at alt var som det skulle være. Jeg har også skjønt at det var viktig for meg å være alene mye i høst, og for at jeg virkelig skulle få være alene, så streika pc-en min og måtte sendes inn til reparasjon og når jeg skulle låne min datters pc, så kom jeg meg ikke inn på den, og jeg kunne føle at det var klar beskjed til meg… nå er det «viktig» at du er sammen med deg selv. Så det meste av høsten har jeg for det meste bare vært sammen med meg selv, og det har føltes veldig riktig og veldig godt, og jeg ser nå i ettertid at det også har vært viktig. Det har vært viktig å ikke fokusere så mye på det ytre men konsentrere meg mest mulig om det indre. Og jeg ser at virkeligheten er inni meg og ikke utenfor meg, og jeg ser at jeg skaper min egen virkelighet… en virkelighet som er bare min… en virkelighet som jeg og min gudommelige del skaper sammen. Sånn oppleves det i alle fall for meg nå. Så får tiden vise hvordan dette blir etter hvert.

For meg handler det ikke om å bare bli litt grønnere og litt større. Det handler ikke om hvor mye penger jeg har på kontoen, det handler rett og slett om å forlate det gamle fullt og helt og gå ut i total frihet selv om jeg ikke har peiling på hvordan det egentlig kommer til å oppleves. Men dypt inni meg kjenner jeg en glede… en frydefull glede over å være der jeg er nå og jeg kjenner en glede… en sprudlende glede over å gå inn i nye opplevelser, for det er det jeg føler jeg nå er på tur inn i. Helt nye og veldig annerledes opplevelser, og de har faktisk akkurat begynt også føler jeg. Jeg kan føle at det er nå jeg kommer til å oppleve hva det egentlig vil si å LEVE.

Da jeg leste Jazhiels (http://jazhael.wordpress.com/2013/12/23/freedom/) ord i går, så var det som å få en bekreftelse på det jeg har opplevd spesielt nå de siste dagene. Og jeg kjente en dyp resonans da jeg leste om det å gå fra «jeg er gud også» til «jeg er Gud».

Og sånn er det.

Jeg Er